Da var tiden inne for et nytt innlegg i norskbloggen. Vi har den siste tiden etter jul holdt på med grunnleggende lese- og skriveopplæring, et tema som flere anser som den viktigste opplæringa barn får i skolen.
Lese- og skriveopplæring er et stort tema som inneholder mye teori og forskning. Vi har i denne perioden vært innom de ulike fasene barn går igjennom under lese- og skriveutviklingen, samt diskutert ulike metoder for å tilrettelegge undervisningene best mulig.
Lese- og skriveopplæring er utrolig viktig, og det er helt essensielt at lærerne har kunnskaper og kompetanse til å undervise i det. Mange mener at lesing og skriving er det viktigste man lærer på skolen, ettersom det er avgjørende for å klare seg i dagens store skrift- og talesamfunn. Ingvar Lundberg, forfatteren av boka God skriveutvikling, kaller skriftspråket for et eget kommunikasjonssystem. Etter å ha lest om lese- og skriveopplæring, må jeg si at jeg er enig i det.
Ved å bruke meg selv som eksempel, ser jeg at min hverdag ville blitt totalt annerledes hvis jeg ikke kunne lese eller skrive. Skrift ser man over alt, hele tiden. For ikke å glemme talespråket vårt. Hvilke forutsetninger har man for å kunne kommunisere med omverdenen og andre mennesker, hvis man ikke klarer å bruke språket skikkelig?
Jeg tror lese- og skriveopplæring er uhyre mer viktig enn hva de fleste tenker over. En ting er å kunne lese og skrive for å nyte bøker, eller skrive gode brev og oppgaver, en annen ting er å kunne bruke et tale- og skriftspråk for rett og slett å fungere i samfunnet. Skal du uttrykke det du mener enten i form av skrift, eller tale - er språkkunnskapene dine avgjørende.
En siste liten tankevekker jeg vil ta med før jeg avslutter;
Språkkompetanse, både i form av skrift og tale, er med på å utvikle din identitet, og forme din personlighet.
Dette er min påstand som jeg står bak med rak rygg. Tenk litt over det, ville du vært den du er i dag, uten språket ditt, og uten din måte å kommunisere på?
